AARJELSpørsmål:
Er en 28 år gammel mann som den siste tiden har begynt å huske hendelser fra barndommen. Ting som tyder på at jeg er blitt misbrukt.
Jeg leste litt på siden deres der dere skriver at noen har god nytte av institusjonsopphold. Hva vil det si? Jeg lurer på om det er noe for meg, fordi jeg føler meg så utbrent. Jeg har slitt så mye med bytting av jobb og slikt, nå skal jeg starte opp igjen med noe arbeidsavklaring (eller hva det nå heter) og jeg aner ikke hvor jeg vil ende. Jeg sliter psykisk fordi jeg føler at fortrengelsen sitter inni meg. Klarer ikke å få det ut. Noen ganger blir jeg sint uten grunn pga noen tanker jeg ikke klarer å vite er sanne eller ikke. Har også nakkeprolaps som jeg har så lyst å bli kvitt, men det tar så lang tid. Uansett, spørsmålet mitt omhandler vel litt om hva det er slags hjelp man kan få. Jeg går forresten til samtale hos noen som heter SMSO, og har fått mye hjelp til å prate ut, men hvis det finnes noe mer hjelp som kanskje kan få meg til å huske bedre så er det bra. Jeg har også lurt på om regresjonsterapi er noe å prøve ut. Vet dere noe om det?
Jeg er også forvirret fordi jeg vet ikke hvem overgriperen er, har noen mistanker, men jeg føler at hvis jeg prater så mye så vil ikke folk tro meg, hvordan skal jeg finne svar på hva som egentlig skjedde?
Svar:
Tror at du må prøve å finne ut av hvem det er du skal «henge skylda» på. Jeg har fått banka inn at det uansett ikke er min skyld, det er heller ikke din. Det har i hvert fall vært helt essensielt for meg. Tror at det er mest sannsynlig at mistanker er er et sted å begynne. Overgrep skal tales ihjel ikke ties ihjel, men er helt enig i at overdreven prating ikke er av det gode, man må finne steder/personer/fora der du kan få gå helt i det innerste av deg selv som ikke er i daglig-livet ditt. Husk at du skal leve også, ikke bare gå og tenke «lange tanker».
Tror også at fortrengelse er et viktig sted å begynne å jobbe på, det er nok dessverre veldig vanlig å fortrenge ting som er vondt/vanskelig Du har i min bok allerede begynt å jobbe med fortrengelsen i og med at du har klart å skjønne at det er en byll du må få hull på. Ikke for å skremme noen, men dette er en lang vei å gå, i hvert fall har det vært det for min del.
Har ikke hatt mye utbytte av å være innlagt, annet enn at jeg kom inn i «systemet» igjen. Jeg går selv til en psykolog en gang i uka og vet at jeg kan gå oftere om jeg vil, det at jeg kan bestemme tempoet er viktig for meg. Har også brukt SSMM i Oslo mye i perioder da det har «blåst som værst», noen ganger som et slags dagsenter. Har selv ikke prøvd regresjonsterapi, så det skal jeg heller ikke mene noe om.
Håper at siden «vår» kan være til hjelp, så ikke nøl med å stille spørsmål, ingen spørsmål er for dumme/teite, det er bare spørsmål, som jeg tror det er viktig å prøve å finne svar på.
Mvh
Tomm Erik