Spørsmål:

Jeg ble misbrukt som barn, men har heldigvis fått hjelp innen psyken, men jeg slitter enda med å få manlige venner jeg vet liksom ikke helt hvajeg ska gjør eller hva jeg ska sei, det har mye med at jeg har et skeptisk bilde på menn og slitter ennå med å stole på andre menn. hvordan går jeg fram for å komme over denne frykten? og hva gjør jeg for å få et vennskap?

Svar:

Hei.

Det at du er skeptisk til menn er en helt naturlig reaksjon på det du har opplevd som barn!
Jeg har også hatt det slik, at jeg har hatt problemer med menn. Jeg har vært skeptisk og hatt få mannlige venner. Jeg hadde mannlig overgriper. Forstår at du også hadde det.

Du skriver ingenting, om du fortsatt går til behandling/får hjelp. Jeg har også fått hjelp, og går fortsatt i samtaler med psykolog. Etter lang tid  med samtaler hos psykolog og andre terapeuter, så begynte jeg sakte men sikkert å tørre å stole litt på andre menn. Jeg har også møtt en del andre utsatte menn, det var litt rart til og begynne med. Men det gjorde godt å snakke med andre menn, i samme situasjon. Jeg har gått en lang vei selv, men jeg vil at du skal vite at det er håp. Det er viktig at du snakker om dette temaet med din psykolog/terapeut etc.  Ta gjerne kontakt igjen…

Hilsen Johnny

Spørsmål:

Hei – jeg har lenge kjent til hjemmesiden deres – men først i dag så jeg to av dere på TV 2.

Først av alt har jeg alt godt å si om initiativet dere har tatt. Jeg skriver til dere fordi jeg lurer på om dere er av den oppfatning at det er mulig å gjøre seg «ferdig» med det å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep over flere år. Det er mitt mål og håp. Samtidig er det en del inntrykk som kommer frem iblant som gjør bildet tydeligere.

Tilfeldighetene ville at en del ting begynte å komme for en dag – da jeg begynte å studere til psykolog for tre år siden. Jeg har bekostet terapi med EMDR i et års tid og hatt utbytte av det. Selv vil jeg bli spesialist på traumer på min utdanningsvei. Problemet er at minnene har vært vanskelig tilgjengelige. Rohypnol ble også benyttet.

Et annet spørsmål jeg har er det med åpenhet om det å ha blitt misbrukt seksuelt. Enkelte vil tro og andre ikke. Og andre reaksjoner kan komme. Siden jeg ikke kjenner reaksjonen på forhånd eller rekkevidden av at en annen vet, så gjør dette ting komplisert. Hvis dere kan antyde en anbefaling her så setter jeg pris på det.

Takk

Hilsen fra O

Svar:

Hei O og takk for mail

Spørsmål:

Jeg er en mann på 37 år som har problemer med sex. Jeg har alltid vært seksuell agressiv fra jeg ble seksuelt aktiv. Jeg har hatt mange partnere og har vært stolt av at jeg har vært hva jeg kaller en «giver» i akten. Jeg har alltid sikret min partners tilfredstillelse før min egen, og også kanskje funnet tilfredstillelse selv i akkurat det.

I tidlig 20 års alder kom de første minnene om missbruket. Søvnløse netter og ukontrollerbar gråt. Jeg gråt i en uke i strek og lurte på om jeg hadde blitt gal. Så kom minnene og jeg visste. Det ga en rød tråd til marerittene jeg hadde hatt på vgs.

Jeg aksepterte det som hadde skjedd trodde jeg, og pakka det bort. Gikk videre. For ca 8 år siden fikk jeg prostata problemer. Jeg fungerte ikke i 9 mnd fysisk. Jeg var forlovet og i et forhold som var veldig lidenskapelig. Hun var kvinnen i mitt liv. Perioden uten sex skapte problemer mellom oss, spesielt siden jeg gikk lenge uten diagnose først. Og når jeg ble fysisk frisk fikk jeg det aldri til lenger.

Jeg kunne bli opphisset, kåt, men så fort jeg ble intim med min partner mistet jeg evnen til å føle. Som en ut av kroppen opplevelse. Og så fort det var snakk om samleie mistet jeg ereksjonen. Dette har pågått i da snart 7 år. Jeg har ikke kunnet være intim med noen.

Det kostet meg ekteskapet mitt og jeg har nå en datter som ikke får vokse opp med mor og far sammen. Et nytt nederlag. Depresjon og ødelagt økonomi er også ting som følger i kjølevannet. Isolering sosialt ble også en greie. Prisen er blitt høy.

Nå har jeg dog møtt en ny kvinne. Hun er fantastisk. Jeg ga henne informasjon om at jeg følte at jeg hadde dårlig seksuell selvtillitt etter et forhold med min eks kone som utviklet seg til bror og søster kjærlighet pga mine problemer med sex og å kommunisere om dette.

Den nye kvinnen og jeg har datet nå en liten periode. Hun har overnattet en del ganger. Vi blir kåte begge to. Men så fort det er snakk om samleie svikter jeg. Jeg har prøvd viagra men det hjelper ikke. Et nytt nederlag…

Jeg innser nå at dette relaterer seg tilbake til det jeg opplevde som liten gutt. Min mor tvang meg til å utføre oralsex på henne. Hun utførte også såkalte golden showers på meg. Skammen har jeg aldri følt på før, den har slått meg i trynet med full kraft den siste tiden. Jeg har igjen hatt ukontollerbare gråteanfall. Jeg kjørte fra Oslo til Tønsberg her i går, og tårene trillet fra start til stopp. Jeg kom nesten en time for sent til møtet, fordi jeg klarte ikke stoppe.

Jeg har insett at mange ting i mitt liv er preget av min far og min mor. Jeg er intelektuelt smart, men alle mine personlige valg har vært særdeles dumme.

Jeg vil ikke ha det slik lenger. Jeg ønsker å bli lykkelig. Jeg ønsker å kunne nyte min egen sekualitet igjen. Å kunne nyte å dele med en kvinne igjen. Jeg ønsker å føle meg som en hel mann og ikke brukket følelsesmessig. Jeg vil ikke fortsette å la fortiden styre valgene mine.

Er det noen andre som kjenner seg igjen i min fotelling? Kan det bli bedre? Hva må jeg gjøre?

Svar:

Hei Håvard og takk for mail

Du spør om noen kjenner seg igjen med tanke på et sviktende sexliv? Det kan hvertfall jeg kjenne meg godt igjen i. Det du skriver å forteller, minner veldig mye om det jeg har slitt med de siste årene hvor nærhet og sex til tider har vært problematisk. Er nok noen senskader som dukker opp og dette krever handling. Trist å høre at ekteskapet ditt gikk overende, kanskje pga noe du slettes ikke har skyld i selv med tanke på hva som skjedde da du var en ung gutt. Jeg var selv 37år gammel før jeg turte å fortelle om overgrepene i barndommen og du skal vite at mange av oss menn som opplevde overgrep i oppveksten har mange diagnoser og begrensninger som kan være vanskelige å se/føle/oppdage fordi vi er så fryktelig gode på å «skjule» smerte hvis du skjønner hva jeg mener.

Du skriver ingenting om at du har vært til noen samtaler på et støttesenter eller for den saks skyld til fastlegen din og når du nå ber om råd så vil jeg råde deg til å oppsøke hjelpeapparatet som finnes der ute. Disse forferdelige opplevelsene kan man prøve å pakke vekk å glemme, men minnene vil innhente oss alle, det vet jeg for jeg opplevde det samme som deg. Ingen mann eller gutt fortjener å gå gjennom livet med disse jævlige tingene på «minnet» og forsøke å glemme. Med riktig og viktig behandling så er det faktisk mulig å få et ok liv. Man lærer etterhvert å leve med det som skjedde,plassering av skyld er viktig og det er ALLTID overgriper/e som har skylda.

Skjønner at dette er vanskelig for deg Håvard, men anbefaler deg en tur til fastlegen for en alvors prat(be om en dobbeltime så dere har litt tid). Fastlegen er den personen som kan henvise deg videre i systemene ved behov. Bestiller du en time på et støttesenter så be om å få snakke med en mann hvis du føler det blir mest riktig for deg. Samtaler på senterne er gratis og her skal det være kompetente mennesker som VET å kunne hjelpe deg.

Ønsker deg all mulig lykke til videre kompis og husk at vi er mange med samme bakgrunn som støtter deg

Det finnes håp,men da må man ta «tyren» ved hornene,det gjør vondt,men det blir så uendelig mye bedre etterpå

Vennlig hilsen

Jarle Holseter