AARJELFor barn og unge så finnes mye informasjon om overgrep på ung.no/overgrep
Trykk her for link til ung.no/overgrep
Har jeg krav på voldsoffererstatning?
Spørsmål
Hei
Jeg heter Rune og er 35 år gammel. Jeg er bosatt nord i landet med kone og 2 små barn. Da jeg var ca 7-8 år ble jeg utsatt for grove sexuelle overgrep av min bestefar som bodde i huset ved siden av. Overgrepene pågikk i en periode på ca 3 år og skjedde ganske ofte da jeg ble plassert hos han. Jeg måtte nesten hver gang sutte på tissen hans og han prøvde også ved flere anledninger å trenge seg inn i meg bakfra.
Bestefar var aldri voldelig da han utførte disse overgrepene, men kom til stadighet med trusler om fengsel, hvis jeg fortalte noen om hva han gjorde med meg.
Pga skam og skyldfølelse så har jeg ikke turt å fortelle noen om dette før nå. Bestefar døde våren 2010 og jeg føler jeg nå må ta tak i dette som har plaget meg siden barndommen. Min kone, far og mor vet nå hva som foregikk i huset til bestefar og de støtter meg som best de kan.
Har også oppsøkt et lokalt støttesenter her hvor jeg bor for å få hjelp. Jeg sliter med dårlig selvbilde, aggresjon og dårlig sexliv og kona har sagt hun vurderer å reise fra meg hvis jeg ikke snart får bearbeidet det som skjedde.
Etter å ha lest om utsattmann.no på internett og hørt flere av disse guttene fortelle at det IKKE er min feil så ønsker jeg nå å gjøre noe med livet mitt.
Jeg har derfor anmeldt saken til Politiet, men fikk ganske straks avslag (henleggelse) fordi saken mangler tekniske bevis og fordi foreldesesfristen gjør saken min for gammel.
Har jeg krav på voldsoffererstatning?
Jeg er ufør pga ødelagt rygg og har en inntekt på ca 215 tusen i året brutto. Kan jeg snakke med en advokat og har jeg med min lave inntekt krav på fri rettshjelp? Foreldesesfrister? Kan dere fortelle, forklare litt åssen det virker for dette skjønner jeg ikke noe av. Er det forskjell på grove sexuelle overgrep og taffsing? Hvor går grensen og hva sier jussen om dette?
Hilsen Rune
Svar:
Hei Rune
Takk for spørsmål.
Du spør om viktige ting, jeg har spurt meg fore på Kontoret for voldsoffererstatning, her er deres svar.
Vennlig hilsen Jarle
Svar fra Kontoret for voldsoffererstatning
Jeg skal nedenfor forsøke å svare etter beste evne, men dersom noe er uklart eller at jeg ikke nevner noe, er det bare å ta kontakt.
Forholdet er anmeldt. Dette er et krav etter voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd.
Så til spørsmålet om foreldelse. Det finnes ingen regler om foreldelse i voldsofferforskriften som gjelder for forhold som har skjedd mellom 1. januar 1975 og 1. juli 2001. Om forholdet er strafferettslig og formuerettslig foreldet kan dette likevel få betydning i en rimelighetsvurdering etter voldsofferforskriften § 1 (I den utstrekning det finnes rimelig yter staten erstatning etter disse forskriftene…).
Ved søknad om voldsoffererstatning er det de nåværende strafferammene og foreldelsesreglene som legges til grunn ved vurdering om forholdet er strafferettslig foreldet. Gjentatte seksuell omgang med barn under 10 år har en strafferamme på 21 års fengsel, jf. straffeloven § 195 første ledd, jf. annet ledd litra c. Dette gir i henhold til straffeloven § 67 en foreldelsesfrist på 25 år. Videre følger det av straffeloven § 68 at det foreldelses fristen ikke begynner å løpe før fornærmede fyller 18 år ved overtredelse av §§ 195 eller 196. Nærværende sak vil da ikke strafferettslig foreldes før søker er 43 år. Det er viktig her å bemerke at politiet og påtalemyndigheten må vurdere foreldelse etter de reglene som var gjeldene på skadetidspunktet. Det kan derfor fremkomme at politiet henlegger en sak som foreldet, mens den ikke vil være det ved søknad om voldsoffererstatning.
Den sivilrettslige foreldelsen inntrer i henhold til foreldelsesloven § 9 nr. 1 og 2, 3 år etter den dag skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Kravet foreldes likevel senest 20 år etter at den skadegjørende handling eller ansvarsgrunnlaget opphørte. Grensen på 20 år vil likevel ikke gjelde i saker der det er påført personskade før skadelidte fylte 18 år. Det må her foretas en vurdering om når en kan si at søker ble klar over skaden og den ansvarlige.
Om Rune vil kunne tilkjennes voldsoffererstatning, vil nok i stor grad avgjøres av bevisene i saken. Det er et krav i henhold til voldsoffererforskriften § 1, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd at en finner det klart sannsynliggjort at forholdet har skjedd. Det er ikke fullt så strengt som beviskravet for å straffedømme noen, men bevisene må mer enn sannsynliggjøre forholdet.
Regler og informasjon om fri rettshjelp finner du her: http://www.frirettshjelp.no/
Grensen mellom ”seksuelle overgrep” og ”tafsing”. Det er et skille i loven mellom det en kaller for seksuell omgang og det en kaller for seksuell handling. Beføling av en annens legeme som har kjønnslig karakter og som i tillegg er i mot god sed og skikk, regnes som seksuell handling. Også beføling av kjønnsorgan eller under klær regnes i utgangspunktet som seksuell handling, men der bevegelsen har en viss intensitet, vil forholdet kunne likestilles med masturbasjon som regnes som seksuell omgang. Som man ser er det til en viss grad en flytende overgang mellom det en seksuell omgang og handling.
Ivar André Holm
informasjonsansvarlig
Kontoret for voldsoffererstatning
Ting som tyder på at jeg er blitt misbrukt
Spørsmål:
Er en 28 år gammel mann som den siste tiden har begynt å huske hendelser fra barndommen. Ting som tyder på at jeg er blitt misbrukt.
Jeg leste litt på siden deres der dere skriver at noen har god nytte av institusjonsopphold. Hva vil det si? Jeg lurer på om det er noe for meg, fordi jeg føler meg så utbrent. Jeg har slitt så mye med bytting av jobb og slikt, nå skal jeg starte opp igjen med noe arbeidsavklaring (eller hva det nå heter) og jeg aner ikke hvor jeg vil ende. Jeg sliter psykisk fordi jeg føler at fortrengelsen sitter inni meg. Klarer ikke å få det ut. Noen ganger blir jeg sint uten grunn pga noen tanker jeg ikke klarer å vite er sanne eller ikke. Har også nakkeprolaps som jeg har så lyst å bli kvitt, men det tar så lang tid. Uansett, spørsmålet mitt omhandler vel litt om hva det er slags hjelp man kan få. Jeg går forresten til samtale hos noen som heter SMSO, og har fått mye hjelp til å prate ut, men hvis det finnes noe mer hjelp som kanskje kan få meg til å huske bedre så er det bra. Jeg har også lurt på om regresjonsterapi er noe å prøve ut. Vet dere noe om det?
Jeg er også forvirret fordi jeg vet ikke hvem overgriperen er, har noen mistanker, men jeg føler at hvis jeg prater så mye så vil ikke folk tro meg, hvordan skal jeg finne svar på hva som egentlig skjedde?
Svar:
Tror at du må prøve å finne ut av hvem det er du skal «henge skylda» på. Jeg har fått banka inn at det uansett ikke er min skyld, det er heller ikke din. Det har i hvert fall vært helt essensielt for meg. Tror at det er mest sannsynlig at mistanker er er et sted å begynne. Overgrep skal tales ihjel ikke ties ihjel, men er helt enig i at overdreven prating ikke er av det gode, man må finne steder/personer/fora der du kan få gå helt i det innerste av deg selv som ikke er i daglig-livet ditt. Husk at du skal leve også, ikke bare gå og tenke «lange tanker».
Tror også at fortrengelse er et viktig sted å begynne å jobbe på, det er nok dessverre veldig vanlig å fortrenge ting som er vondt/vanskelig Du har i min bok allerede begynt å jobbe med fortrengelsen i og med at du har klart å skjønne at det er en byll du må få hull på. Ikke for å skremme noen, men dette er en lang vei å gå, i hvert fall har det vært det for min del.
Har ikke hatt mye utbytte av å være innlagt, annet enn at jeg kom inn i «systemet» igjen. Jeg går selv til en psykolog en gang i uka og vet at jeg kan gå oftere om jeg vil, det at jeg kan bestemme tempoet er viktig for meg. Har også brukt SSMM i Oslo mye i perioder da det har «blåst som værst», noen ganger som et slags dagsenter. Har selv ikke prøvd regresjonsterapi, så det skal jeg heller ikke mene noe om.
Håper at siden «vår» kan være til hjelp, så ikke nøl med å stille spørsmål, ingen spørsmål er for dumme/teite, det er bare spørsmål, som jeg tror det er viktig å prøve å finne svar på.
Mvh
Tomm Erik
Mine søsken vil ikke tro meg
Spørsmål:
Jeg er en mann på 60 år. Far misbrukte meg da jeg var smågutt. Han døde for flere år siden. Mor er også død. Mine yngre søstre nekter å tro at far har forgrepet seg på meg og vil nå ikke ha noe med meg å gjøre. Hva kan jeg gjøre for å få et godt forhold til dem uten å fornekte det jævlige far gjorde med meg?
Hei og takk for spørsmål
Har vel litt av samme erfaringen som du nevner i ditt spørsmål og dette er ingen lett problemstilling.
Føler vel likevel at familien din bør støtte deg i din opplevelse av saken, men når så ikke skjer så ville jeg, som jeg har gjort, fokusert på meg selv. Få bearbeidet det vonde ved å kontakte støtteapparatet som finnes der ute.
Som du skriver så vil ikke dine yngre søstere ha noe med deg å gjøre fordi du har fortalt hva som skjedde i barndommen. Det må du vel på en måte bare ta til deg, og håpe at dere på sikt får snakket om dette. Tungt og vondt når familien ikke støtter deg, det skjønner jeg veldig godt, men NÅ VET de din historie og mange trenger lang tid for å ta inn over seg det som skjedde og spesielt når det er deres egen far som har forgrepet seg på deg. La tiden gå og kanskje ikke ta dette opp med dine søstre på en stund så er det en mulighet for at de vil komme til deg en dag.
I mellomtiden så vil jeg anbefale deg å bearbeide dine ting. Mange familier har opplevd splittelse pga overgrep og det er vondt og vanskelig for alle de det gjelder.
Ønsker deg lykke til
Med vennlig hilsen
Jarle
Jeg ble seksuelt misbrukt av min mor.
Spørsmål:
Jeg ble seksuelt misbrukt av min mor når jeg var gutt.
Gjennom hele mitt liv, så har jeg hatt problemer med å finne balanse i forhold til kvinner. Jeg ønsker å være i et forhold, men kjenner på ambivalensen mellom kjæreste vs mor.
Jeg ønsker ikke at kjæresten min, skal være et morsubstitutt, men kun kjærest. Jeg har vansker med å skille de to fra hverandre, og jeg kjenner på sorg og kaos.
Hva skal jeg gjøre for å kunne legge opplevelsene bak meg, for å gjøre meg bedre skikket til å være i et normalt forhold til en jente?
Og hvor kan jeg i såfall søke hjelp?
Svar:
Hey.
Tomm Erik her
Hvordan du helt spesifikt skal løse dette her er alltid det store spørsmålet.
Men det er alltid håp i hengende snøre.
Jeg har personlig fått mye hjelp på SSMM i Oslo, så hvis du bor i Oslo-området så vil jeg på det sterkeste anbefale deg å ta kontakt med dem. Det ligger mer info om de på nettsida utsattmann.no, jeg gir deg tlf i alle tilfelle 22424202. Der møter du 2 knallfine karer.
Jeg har brukt SSMM i snart 12 år (litt til og fra) og er veldig fornøyd med hvordan opplegget er, det er et lavterskel tilbud som ikke har lang ventetid. Fastlegen din er et annet alternativ, han/hun bør ha oversikt over hvordan du skal henvende deg til nærmeste. Distrikpsykiatrisksenter også kalt Dps.
Husk at dette er ikke din skyld og at du ikke er alene her i verden, det finnes mange som oss……….
Har du noen flere spørsmål, så ikke nøl med å spørre, ingen spørsmål er for teite/dumme.
Med vennlig hilsen
Tomm Erik
Det som kan være en mulighet for hjelp er å søke kontakt med ett støttesenter i hjembyen, eller ssmm (støttesenteret for seksuelt misbrukte menn) i Oslo dersom du ikke ønsker kontakt med kvinner i denne saken. Det er ganske vanlig at man har ett ambivalent forhold mellom overgriper i barndommen og forhold i «voksenlivet».
Jeg tror at for å legge disse opplevelsene bak seg, er at man må lære å leve med det faktum at noe forferdelig har hendt. Det kommer desverre ikke til å forsvinne, men man kan lære seg å leve med det, og ha ett normalt liv.
For meg var det gjennom psykologen at jeg klarte dette. Plasere all skyld på riktig plass, og skille mellom overgriper og andre som var glad i meg. Det er en tøff tid, men så absolutt verdt det.
Uansett, mitt råd er å kontakte SSMM, du finner kontaktinfo her på utsattmann.no på linken på venstre side. Der har de erfaring og kan legge en plan for deg, og videre fremdrift. Dersom du ikke har ploblemer med at kvinner hjelper deg, kan ett støttesenter hjelpe deg, og disse er spredt ut over hele landet. Disse finner du også på menyen på venstre side på forsiden av utsattmann.no en annen mulighet er å kontakte fastlegen din og komme i kontakt med en psykolog (noe som sagt virket godt for meg)
Håper dette er til hjelp
Harald
utsattmann.no
Hva er et lurt første steg?
Jeg ble utsatt for overgrep i barndommen. Nå er jeg godt voksen og har enda ikke oppsøkt noe hjelpeapparat, men tenker ofte på at det bør jeg vel gjøre. Hva råder dere meg til å gjøre, som et første steg?
Svar
Hei og takk for spørsmål
Jeg tror jeg skriver på vegne av alle oss utsatte at det vil være bra for deg å prøve og bearbeide det du opplevde i barndommen. Senskader kan plage voksne utsatte veldig alvorlig. Jeg for egen del, gikk med dette inne i meg til jeg var 37 år og ødela mye rundt meg på veien. Man kan prøve å fortrenge det som skjedde, men det vil som regel påvirke deg i en eller annen form, resten av livet.
Du skriver ikke om du er gift, samboer eller enslig, men det er viktig å ha en person du stoler fullt og helt på i prosessen, som du kanskje kan prate litt med, få støtte av osv. Mange følelser kan dukke opp på veien. Anbefaler deg å ta kontakt med et støttesenter, be om råd og ev. en samtale. Mange følelser kan dukke opp som jeg skriver, og kanskje kan det være lurt å fortelle din historie til fastlegen din.
Mange trenger litt fri fra jobb osv. i en behandlings prosess og din lege ordner med sykemelding og han/hun er også behjelpelig med å henvise deg videre i systemene som finnes (f.eks. psykolog, hvis det blir nødvendig)
Ønsker deg all mulig lykke til på veien og husk, det er fullt mulig å bearbeide det du opplevde som barn og det hjelper å prate om det.
Med vennlig hilsen
Jarle
Nå klarer jeg snart ikke mer
Spørsmål
I 13-14 års alderen ble jeg forgrepet. Følesen har bestandig vært der, men har klart og tenke på noe annet med og gjøre andre ting. som å kjøpe masse rart, noe som har satt sine spor i økonomien. Nå klarer jeg snart ikke mer, tenker mer og mer på hva som har skjedd. Her om dagen knakk jeg sammen på jobb og måtte dra hjem. For noen år siden, forsøkte jeg å ta livet mitt, med å kjøre av veien. Har angst, dårlig selvbilde, problemer med å stole på mennesker. Veit ikke hva jeg skal gjøre. Hjelp!!!
Svar
Hei
Og takk for ett godt spørsmål. Det er mange som sitter i din posisjon rundt i landet og spør seg det samme spørsmålet som du nå gjør. Jeg vet ikke om du har vært i kontakt med ett støttesenter og/eller andre hjelpeinstanser. Dette er noe av det første jeg vil anbefale deg å gjøre. Hos et støttesenter kan du komme og snakke med personer som har opplevd det samme som deg. Sammen kan dere planlegge veien videre. Her kan du finne et senter som er i din region som du kan oppsøke for hjelp: http://utsattmann.no/disse kan hjelpe
Dersom du ønsker psykologhjelp, er det en ide å snakke med din fastlege. Han/hun kan hjelpe deg med å komme i kontakt med en psykolog. Det er mange gode tilbud. Det er mange av oss som har vært i din situasjon, og det som er viktig er å huske at det blir bedre. Du har tatt ett viktig steg nå ved å ta kontakt, fortelle om problemene dine. Håper dette er til hjelp for deg. Lykke til videre.
Hilsen Harad
Ferdig behandlet ?
Spørsmål
Min sønn ble seksuelt misbrukt fra han var 4 år til han var 8 år hos avlastnings familien. Det skjedde seksuelt misbruk to helger i måneden. Han begynte hos bup da han var 8 år da misbruket kom fram i lyset, han fikk leketerapi som ble fram og tilbake. Ikke noe fast siden dette var veldig tøft for sønnen min, etter 3 år måtte vi ha en pause og behanlingen stoppet brått, og jeg ba om anna behandlng, psykologen fant ikke ut hvor langt misbruket hadde gått. Da jeg ba om anna behandling sa bup han var ferdig behandlet, noe jeg er sterkt uenig i.
Gutten min som er nå blr 13 år, sliter med selvskading, hat mot meg, sosial angst, konsentrasjon, problemer å forholde seg til kroppen sin etc etc, men bup står på sin side og mener gutten er ferdig behandlet og mener det han sliter med er ikke på grunn av seksuelt misbruk. Men at han bare er sånn, for alle mennesker er forskjellg sa de. Når gutten min sliter sånn, er han virkelig ferdigbehandlet for resten av livet??
Jeg er redd gutten min skal vokse opp med store problem etter 4 år med misbruk som aldri ble behandlet på riktig måte. Tenker på dette hver dag og vet ikke hva jeg kan gjøre?
Hei og takk for spørsmål
Skjønner veldig godt att du som mor er frustrert over situasjonen med sønnen din.
Sånn som jeg ser det så er det ingenting som tyder på att sønnen din er ferdigbehandlet med alle problemene han ser ut til å ha.
Ferdigbehandlet er vel også ett ord som er skummelt å bruke overfor et menneske som er utsatt for seksuelle overgrep føler jeg.
Skader og traumer fra barndommen, kan henge ved en hele livet, men behandling og bevisstgjøring er viktig.
Har dessverre ikke noe fasitsvar å gi deg, men råder deg til å kjempe videre. Ta kontakt med fastlegen til sønnen din og be om hjelp og råd. Det sønnen din trenger er støtte og gode mennesker rundt seg.
Kanskje går han rundt med en skam og skyldfølelse og det er svært viktig å plassere skylda hos overgriper og ikke hos han. Ingen barn har skyld i overgrep.
Ønsker deg og sønnen din lykke til videre.
Med vennlig hilsen Jarle
Hei, Ronny svarer også
Jeg var nesten 40 år før jeg innrømmet for meg selv at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. I dag er jeg bitter for at jeg ikke tok tak i det tiligere. Din sønn er nok i dag veldig forvirret. Han er i en alder hvor barn skal få en naturlig tilnærming til seksuallivet. Sammen med jevnaldrene skal han utforske dette spennende og pirrende. Men han er fratatt denne menneskeretten. En voksen har kansje fratatt sønnen din verdigheten og selvrespekten. Slik du beskriver ham er dette ting som jeg kjenner så altfor godt fra min egen barndom. Min anbefaling er at du tar kontakt med et Barnehus. De finner du i Hamar, Bergen, Kristiansand, Trondheim, Oslo og Tromsø. De har kompetanse og kan gi deg den hjelpen du trenger. Eller kansje det er greiere for deg å oppsøke et Senter som finnes i alle fylker. Oppe i all elendigheten skal sønnen din være glad for at han har en mor som «vet» og at han kan få hjelp før voksenlivets utfordringer kommer i tillegg.
Hilsen Ronny.
Død overgriper, holder man kjeft, eller?
Min overgriper døde brått nå nylig. Han gjorde barndommen og ungdomstiden min tll et helvete uten like, fordi han i tillegg til nattens: du er nå så flink en gutt, også brukte dagene til psykisk terror mot min mor og kveldene til fysisk vold mot min mor. Han klarte i løpet av 10-15 år å bryte henne så ned, at hun til slutt var enig med ham i at familieproblemene som vi hadde, skyldtes meg og min umulige oppførsel, som skjemte ut hele familien og hun fortalte meg at det var min skyld at hun drakk og min skyld at hun fikk ribbeina slått av (han var flink til å slå slik at det ikke syntes, det var bare et par-tre ganger i året at skapdøra fikk skylden for blåveisene). Han gjorde det han kunne for å få meg ut og bort da jeg ble så gammel at jeg var troende til å fortelle noe om nettene. Som 16-åring ble jeg utstøtt og erklært uønsket i familien. Nå,bortimot 35 år senere kommer alt tilbake pga hans død.
Jeg vet ikke om jeg skal fortelle min mor og mine småsøsken om hva han gjorde og hvorfor jeg ble det sorte fåret. Nå er han jo ikke lenger noen trussel mot dem, og grunnlaget for at jeg tiet er defor borte. Jeg slet så innihelvete med å beskytte småsøsknene og min mor mot ham, og de støtte meg ut fra familien pga mitt etterhvert synlige rusproblem. Overgriperen fikk meg til og med tvangsinnlagt på psykisk sykehus, slik at hvis jeg evt.sa noe var det jo ingen som ville tro meg. Psykologen min trodde meg derimot, men jeg ba om at det ikke ble gjort noe med saken, og at jeg kom til å benekte dette offentlig dersom det kom frem, igjen for å beskytte familien.
Jeg har så lyst til å fortelle sannheten og kanskje få bli et familiemedlem igjen, men jeg vet ikke om det kan slå galt ut at jeg baksnakker de døde? Hva gjør jeg nå? Jeg har ikke turt å si noe til nå, føler større og større trang til å fortelle, men aner ikke om jag skal la ham hvile i fred, eller fortelle hva som ligger begravet sammen med ham? Noen råd,noen?
Svar:
Hei. Det er ille å høre at du har måtte holde dette for deg selv i så mange år. Jeg har ikke selv erfaring med at overgriper er død når jeg fortalte om det som var skjedd. Jeg synes at du skal fortelle til familien din at du har vært utsatt for overgrep av den som er død, uten at du nødvendigvis trenger å fortelle noen detaljer om eksakt hva som har skjedd. Jeg synes det er viktigst at det er ditt behov for å fortelle det som det skal tas hensyn til. Jeg tror også det kan gi dem du forteller det til en forklaring på hvorfor du har hatt de problemene du har hatt.
Jeg vil uansett anbefale deg å ta kontakt med et støttesenter. Ved å benytte de kan du få hjelp til å finne ut hvordan du skal forklare det som har skjedd til dine nærmeste. For min del lettet det mye på trykket bare å kunne få fortelle det til en på et støttesenter. Det ga meg også motivasjon til å gå videre.
Lykke til videre.
Hilsen Odd Sverre
Om psykologer
Har vært hos ulike psykologer. Noen er inkluderende og du kjenner de er åpne.
Det er veldig bra. Noen er ekskluderende, litt autoritære. Det er vanskelig. Noen bare sitter og venter på at jeg skal si noe. Det er også vanskelig – og det gjør meg usikker”.
”Mangel på tilstedeværelse og innlevelse er veldig frustrerende. En psykolog var redd for å møte meg på mine premisser. Det gjorde meg usikker og førte til at jeg unnlot å prate”.
”En del av dem går rundt grøten og kommer ikke til poenget. Det virker som poenget er å gå rundt grøten. Ønske meg psykologer som går rett på sak, på en vennlig måte. Så blir det opp til meg å svare, men da legger de i hvert fall muligheten åpen for meg”.
”Hvis jeg skal tørre å si noe om overgrep, må jeg kjenne psykologen gir noe av seg. Noen er trygge nok til å gjøre det. Jeg har gått til to fantastiske psykologer. De turte å slippe meg inn i livet sitt”.
”Psykologen satt der som en ”nisse”. Hun sa ingenting. Psykologene må sette noen rammer. De som bare sitter der er helt ubrukelige. De gir deg nesten skyldfølelse”.
”En del viser ikke tillit. Gir meg ikke følelse av at jeg vet mye om meg. De later som det er de som vet og at du er avhengig av dem. Dette er en ekskluderende oppførsel. De som viser deg tillit, merker du med en gang”.
”Jeg har gått på to ulike BUP. Skjedde det samme begge gangene. De snakka med meg om hvorfor jeg var aggressiv og hvorfor jeg var så ukonsentrert. De spurte om de samme tingene om og om igjen. De spurte aldri om overgrep og jeg fikk ikke til å si det”.
”Om jeg skulle ha fortalt om overgrep hos BUP, måtte det være til en person jeg likte. Og som jeg kjente brydde seg. Da ville jeg fått tillit til personen. Kan ikke være til en hvilken som helst psykolog de satt foran meg”.
”Jeg er tenåring og litt redd psykologer. Når de andre her prater om det, høres det veldig stivt ut. Jeg måtte hatt det litt hverdagslig om jeg skulle prata til noen om dette”.
”En psykiater i barne- og ungdomspsykiatrien satt meg ned og ba meg leke. …hvorfor behandler han meg som en unge?, tenkte jeg. Visste inni meg at om du skal få historia mi, må du behandle meg veldig annerledes”.
Det hadde vært fint om vi kunne vært med å bestemme hvem det passa for hver av oss å snakke til. Med den riktige personen tror jeg at vi kunne fortalt. Nå har jeg gått der mer enn et år uten å si noe om det dummeste av alt.
”Psykologen kan presse og sette noen krav. Det kan lett være skadelig for e menneske å sitte å prate om det samme over tid. Psykologen må trykke på punkter, inspirere og fremkalle ting”.
”Viktig at psykologen gir positive tilbakemeldinger. På noe hun mener er helt sant. Det fins jo alltid noe fint og sant å si om en person”.
”En god psykolog er til stede, er empatisk, kommer med konkrete forslag til tankeoppgaver, bevisstgjør om hva gode hverdager er, fyller på med positive tanker og vinklinger, stiller krav, ber deg gjøre oppgaver osv”.
”Hvis man skal bruke psykolog, må en få noe igjen for det. Hvis ikke er det meningsløst. Du gir for mye av livet ditt i fanget hans. Han må se tidlig om han kan hjelpe og være god til å være ærlig om han tenker at han ikke kan hjelpe”.
Hos en psykolog:
Hei, er 57 år og var utsatt for seksuelle overgrep og vold som barn, noe som i sterk grad har preget og hemmet meg i livet.
Jeg hadde aldri noen å prate om dette med.
Jeg har vært innom lege og psykolog å fått lov å fylle ut noen skjemaer og knaske noen piller uten at det gjorde noe fra eller til. – Eller, det vil si; jeg fikk 13 utav 14 score på at jeg hadde angst. Nesten full pott, endelig noe også jeg var god på. – Det tragiske var at jeg visste det ikke selv, for det var normaltilstanden min. Ett resultat av fortielse og undertrykkelse av skam, mistillit og skyldfølelse, bare for å nevne litt av registeret.
Jeg hadde mange ganger en visjon og lengsel om at jeg kom i kontakt med en psykolog som satt på ene siden med beina på bordet og jeg på andre siden med beina på bordet, også hadde vi kaffe og vann og ellers ingenting.
Psykologen hadde sakt ”hei, kom inn”, litt små prat, skjenka kaffe og vi slo oss ned.
Så skulle psykologen, heretter kalt Ingrid, for noe skal jo en psykolog hete, si at ”jeg ser du ikke har det bra, vet du noe om hva det kan dreie seg om?”. Og jeg, som nok ante at overgrepshistorien var en del av grunnen til at jeg satt der, var ikke spesielt tøff i trynet og mumlet noe uklart og visste ikke riktig hva jeg skulle si.
Så kunne Ingrid spørre meg forsiktige spørsmål om meg. Jobb, hobbyer, om jeg var i parforhold, hadde jeg barn, hva opptar deg, hva gleder deg och så der.
”Kan jeg spørre deg noen sorteringsspørsmål” ville Ingrid si. ”Joda”, ville jeg mumle.
”Er det noen som har dødd nylig?”
”Er det samlivsbrudd inn i bildet?”
”Har du vært overfalt eller ranet?”
”Har du vært utsatt for seksuelle overgrep på noe tidspunkt i livet?” (En som ikke har vært det tåler det spørsmålet).
”Har du gjort noen urett?”, og andre spørsmål om vanlig problematikk hun hadde på en erfaringsliste i hodet.
Der jeg mumlet noe eller nikket bekreftende ville hun sette ett lite kryss i minnet sitt til senere bruk.
Så ville vi prate om dette og hint og jeg ville løsne litt opp for jeg trengte hjelp til å snakke og Ingrid har dette glimtet i øynene og ser direkte på meg og jeg føler meg ok og pulsen går ned.
Så drikker vi litt kaffe og vann og legger en liten kjøreplan om hva vi skal gjøre den nærmeste tiden framover.
Skjematingen bestemmer vi oss for å ta i time 3.
Så forteller Ingrid meg at å ha det som jeg har det er helt vanlig og normalt i forhold til mine opplevelser og at det er håp om å løse opp i det.
Og jeg går derifra med lavere skuldre og gleder meg faktisk litt til neste time.
Sånn skulle det være i min visjon.
Så skulle jeg gå hjem å spille en sang. – En sang om å søke og å lete. Som for eksempel Mikael Wiehe sin ”Dalai Lama” tekst.
RÅD til hvordan vi ønsker psykologer skal være:
- Fortell om rollen din som psykolog og litt om deg som menneske, vanskelig for oss å fortelle tien du knapt vet noe om. Det er du som må trygge og ufarliggjøre situasjonen.
- Lytte til signalene fra oss og skape dialog ut fra dette.
- Dyktig i å tilpasse samtaleklimaet, ikke kjøre ditt eget opplegg.
- Bli enig om veier videre og rekkefølgen på hva som skal gjøres, sammen med oss. Vi er blitt tråkket på tidligere, ekstra viktig at vi nå har regi.
- Vise imøtekommenhet og varme.
- Ikke bruk fagspråk eller diagnoser.
- Ikke la dette bli for tungt, server heller litt varm humor.
- Være tålmodig nok til å stå der sammen med oss også når det går treigt.
Siste kommentarer